For en jvla drittsekk jeg er!

"For en fantastisk jente du er! S ekte og rlig, vakker og intelligent! Hvor fr du energien fra? Du tenker p alle, tar vare p og bryr deg om. Ja, du er virkelig et fantastisk menneske!"

De har sagt det. Alle sammen. Vel, de fleste i allefall. Jeg er alt dette, og forsvidt mere til. Jeg har vanskelig for ta det til meg, alle disse flotte ordene om meg. For det kan jo ikke stemme. Eller forresten - jo, det kan det! Selvflgelig er jeg fantastisk! Herregud, selvflgelig kan jeg se det! Jeg er virkelig fantastisk!

Hvorfor vil dere ikke ha meg da? Nr jeg er s jvla fantastisk! Hvorfor letter dere hjerte, tar i mot rd, omsorg og vennskap? Hvorfor lar dere meg ta dere, elske dere, trste dere? Hvorfor - nr dere trekker dere unna en etter en?

Er det sexen? Er det s jvlig bra at det er vanskelig la meg g, s istedet s benytter dere dere av mine andre egenskaper ogs? Eller er det omvendt?

Nei, n skjnner jeg! Selvflgelig! Det lyser jo "bruk meg" av meg! At jeg ikke har sett det fr.... Det forklarer jo alt! Det forklarer hvorfor pappa lekte voksenleker med meg nr jeg var barn. Det forklarer hvorfor bekjente voksne menn snek seg til, og fortsatt sniker seg til, stryke meg over baken eller brystene i forbindelse med en vanlig klem. Det forklarer hvorfor ungdomskjrester-og bekjentskaper ga meg uvurderlige sexerfaringer, men ga blaffen i forholdet. Og ikke minst, det forklarer jo hvorfor jeg de siste rene kun har hatt sexuelle forhold. Jeg er til for brukes.

For noen drittsekker dere er!

For en drittsekk jeg er!

Ja, n skjnner jeg det! Selvflgelig! Det er jeg som bruker! At jeg ikke har sett det fr..... Det forklarer jo alt! Det forklarer hvorfor jeg i ungdomstiden stadig haddde nye kjrester og hvorfor jeg alltid fant grunner for at dere ikke passet meg. Det forklarer jo hvorfor menn, unge som gamle, sniker seg til tafse p meg nr anledningen byr seg. Og det forklarer jo hvorfor jeg ikke har sltt meg til ro med den ene, og hvorfor jeg stadig er p sken etter nye dere. Selvlgelig! Jeg flrter, forfrer og forsyner meg!


Det er sexen! Himmel, som jeg elsker sexen! Nrheten, berringene, hardt, mykt, utfordringene, utprvelsene, nytelsen og orgasmen. Jeg bruker dere! Skjnner dere det?!

Jeg vil ikke ha dere! Jeg lar dere lette hjerte, gir dere rd, omsorg og vennskap. Da lar dere meg ta dere, elske dere og trste dere. S lar jeg dere g... En etter en....

Jeg er fantastisk! S ekte og rlig, vakker og intelligent! Full av energi! Jeg tenker p alle, tar vare p og bryr meg om. Ja, jeg er virkelig et fantastisk menneske! Og det gir meg sex. Uforpliktende, deilig sex!

For en jvla drittsekk jeg er!

(Takk for inspirasjon, http://www.antibloggeren.com/2011/08/17/brev-til-alle-mokkamenn/#more-4198)

Er alle potensielle overgripere?

Jeg har forlengst innsett at jeg for alltid vil ha en form for ekstra mistenksomhet mot alle rundt meg som omgs min snn. Jeg observerer, sorterer, reflekterer og vurderer alle tegn som kan tyde p potensielt misbruk. Det er allikevel ikke slik at jeg ikke klarer stole p folk, men jeg har som sagt bare innsett at jeg m leve videre med mine egne opplevelser. Dette medfrer fra tid til annen ekstra tankevirksomhet ettersom snnen vokser og stadig fr nye mennesker inn i sin omgangskrets.

Jeg har til n ikke vrt veldig plaget med vurdere hverken venner eller bekjente som potensielle misbrukere, heldigvis, men for et par uker siden s sto jeg plutselig i en ny situasjon hvor tankene kom litt brtt p.

Min lille snn har n blitt s "stor" at det beske venner p egenhnd har blitt veldig stas, og i forbindelse med dette kom sprsmlet om overnatting. I utgangspunktet s var overnatting greit for meg s lenge han ville det selv. Huset til kameraten er rett borti veien, og det var derfor en enkel sak hente dersom han ombestemte seg. Jeg kjente litt p at det var litt rart overlate han til kameratens foreldre, men klarte ikke der og da forklare den "rare" flelsen jeg hadde for meg selv. Snnen var fornyd nr jeg reiste, og jeg fikk melding senere p kvelden at han hadde sovnet og at alt var bra. Jeg brukte derfor min plutselige "frikveld" til huslige sysler og flte meg egentlig trygg p at denne natten skulle g fint. Jeg var litt stolt av lillegutt, og samtidig litt fortumla over at vi plutselig hadde kommet over i "overnattingsfasen".

Jeg gikk etterhvert og la meg og sovnet omtrent som vanlig. Etter et par timers svn s brvkner jeg av en marerittaktig drm hvor kameratens foreldre viser seg vre overgripere. Jeg er svett og kvalm, og har en kort stund problemer med skille mellom drmmens tanker og virkelighetens tanker. Jeg klarer liksom ikke helt rive meg ls fra drmmen, selv om en del av meg er vken nok til forst at det er en drm som herjer med meg. Tanker om at jeg ikke kjenner foreldrene godt nok, at jeg har overlatt snnen min til noen som kan skade han, og at jeg ikke burde latt han vre der river og sliter i meg. Alle opplevelser av det hyggelige paret med 2 egne barn blir spist opp av absurde tanker om at de har lurt meg for ta snnen min.

Jeg klarer etterhvert roe meg ned, og sovner omsider igjen. Pflgende dag bruker jeg dog mye tid til tenke over opplevelsen jeg hadde denne natten. Jeg antar at det er en blanding av egne opplevelser og utrygghet, samt det faktum at det var frste overnatting hos kamerat med foreldre jeg bare har kjent noen mneder som gjorde at jeg fikk denne reaksjonen. Jeg hper jeg slipper for mange slike opplevelser, men jeg er rlig nok med meg selv til at jeg vet at det vil bli flere enn denne ene.

Opplevelsen er i seg selv ubehagelig, og det krever enormt mye energi i bearbeidelsen av alle tankene som dukker opp. Mine overgrepsopplevelser vil alltid vre med meg, men jeg jobber virkelig hardt for at min snn ikke skal f innskrenket sine naturlige opplevelser p grunn av min bakgrunn. Jeg er i utgangspunktet trygg, og litt stolt, over at jeg klarer skille s klart mellom mitt og hans barndomsliv, samt at jeg lar han f utvikle seg uanende om hva jeg har gjennomgtt. Men s er det i disse trygge, stolte yeblikkene at tvilen prikker meg p skulderen og stiller meg sprsmlet:

"Er du sikker p at du gjr det rette?"

Narkosehelvete

Faglig sett s er narkose en bra ting. Store og sm inngrep kan utfres uten at eieren av kroppen behver bry seg nevneverdig om hva som skjer underveis. Man blir ogs spart for syns- og luktopplevelser som kan dukke opp i tide og utide i etterkant. Jada, narkose er en bra ting!

Det sa ogs sykepleieren til meg for noen r siden nr jeg var innlagt til et planlagt inngrep i urinveiene. Jeg var forespeilet epidural, slik at jeg kunne vre vken under inngrepet som skulle utfres. Selv om epidural medfrte noe lenger virketid i etterkant, s synes jeg at dette var helt ok. Jeg hadde nemlig ikke lyst p narkose dersom jeg kunne slippe.

Jeg var midt i bearbeidelsesprossess min i forhold til overgrepene jeg ble utsatt for som barn. Jeg var relativt "ustabil" mentalt sett, og veldig opptatt av ha kontroll. Tanken p f narkose var derfor fryktelig skremmende. Jeg var ikke redd for selve narkosen, eller for at jeg ikke skulle vkne opp igjen. Jeg var redd for hva som kunne skje med meg mens jeg var bevistls. Inngrepet skulle tross alt foreg i underlivet mitt! Tenk om jeg p nytt ble utsatt for overgrep? Tenk om noen gjorde noe med kroppen min uten at jeg visste om det.

"Skjerp deg!" sa jeg til meg selv opptil flere ganger. Hvordan kunne jeg tenke slik om mine yrkeskollegaer? De skulle jo vre flere tilstede i operasjonssalen, og all fornuft tilsa at tankene mine bare var tull. Jeg klarte allikevel ikke slippe tanken.... Jeg var glad jeg kunne f epidural i stedet.

Dagen for inngrepet kom, og jeg ble trillet inn p operasjonsstuen. Sykepleieren som skulle "forberede" meg pratet i vei mens hun gjorde sine oppgaver. Plutselig s gr det opp for meg at hun prater om at jeg skal f narkose. Jeg kjenner jeg blir helt stiv i kroppen, og trene begynner renne. Hun ser p meg og blir oppmerksom p at jeg grter. Hun prver trstende forklare at "alt skal nok g bra", " det er et lite inngrep", og "narkose er ikke farlig". Jeg husker at tusen tanker fly rundt i hodet mitt, og jeg lurte p om jeg skulle fortelle hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Om det gikk sekunder eller minutter husker jeg ikke, men jeg valgte fortelle...

Det var bare den ene sykepleieren og meg der. Jeg samler meg og forteller frst om min yrkesbagrunn fra helsevesenet, og at jeg er godt kjent med prosedyren og at det ikke er hverken inngrep eller narkose som medisin som skremmer meg. Deretter s forteller jeg med f ord hva jeg har vrt utsatt for, og at det nesten skremmer vettet av meg skulle la meg legge i narkose mens noen skal "holde p" i underlivet mitt. Heldigvis s oppfattet denne sykepleieren hvilket alvor dette var for meg. Hun slapp det hun hadde i hendene, og kom og satt seg ved siden av meg. Jeg husker at ynene hennes fortalte meg at hun forsto. Vi sa ikke s mye, og det var ikke mange minuttene fr resten av operasjonsteamet kom inn. Allikevel klarte hun roe meg og overbevise meg om at HUN skulle passe p meg mens jeg var "borte".Heldigvis s klarte jeg stole p henne, og jeg lot meg telle ned fra:

10..... 9...... 8...... 7......

Jeg er usikker p om jeg ville ftt samme reaksjon i dag. Jeg kjenner nr jeg tenker p det, at det fortsatt er noen "rester" av usikkerhet i forhold til gi fra seg kontroll over egen kropp p denne mten. Jeg tror allikevel at jeg er bedre rustet n enn jeg var da. Jeg har ogs denne "gode" erfaringen se tilbake p, hvor det tross alt gikk bra!

Jada, narkose er nok en bra ting, tross alt, men det var godt ha en engel i hvitt til passe p meg nr jeg selv ikke kunne...

Selvmordstanker

Dagen i dag har vrt en fantastisk dag p alle mter, og jeg har kjent oppriktig glede og kjrlighet til mine omgivelser, og ikke minst min snn. Et fantastisk idrettsarrangement ble avsluttet i nydelig vr og med norsk vinner, og jeg har tilbragt dagen i hovedstaden, min hjerteby, sammen med yenstenen min for f med meg de siste inntrykk av arrangementet. Vi har tatt dagen som den kom, og jeg har hatt en lenge etterlengtet dag med avslapning og fri som jeg kjenner har gitt meg pfyll av energi! De siste ukene har vrt et sammenhengende arbeidsmaraton, og reservene mine var i ferd med tmmes, s dagen i dag har virkelig vrt helt super!

S hvorfor skrive om noe s dystert som selvmordstanker?

Dager som i dag har i mange r vrt i ftall, og derfor s prver jeg s godt jeg kan nyte det til det fulle nr de frst er tilstede! De er ikke s sjeldne n lenger, men i en travel arbeidshverdag s er det allikevel lett glemme kjenne p de sm og store gledene i livet. For min del er det ogs en pminnelse til meg selv om hvor jeg en gang har vrt, sammenlignet med hvor jeg er i dag, mentalt sett.

Frem til n i livet s har jeg mtt n person som sier at h*n aldri har vrt i nrheten av tenke tanken om gjre slutt p sitt eget liv. For meg s er dette en utrolig tanke, da min hverdag i mange r har vrt preget av tanken om hvor lite viktig jeg har vrt i mine egne yne. Jeg har aldri hatt noen helt konkrete planer om hvordan jeg skulle tatt livet mitt, ei heller har jeg gjort forsk. Men tankene..... Tankene har vrt mange, og de har i perioder vrt ptrengende tilstede i livet mitt.

Jeg tenkte ofte at det ikke spilte noen rolle om jeg avsluttet livet mitt. Jeg trodde ikke p at jeg ville f det bedre med meg selv. En stund s alt bare ut til bli mrkere og mrkere rundt meg, og jeg var overbevist om at jeg ikke hadde evnen eller styrken til endre p min egen tilvrelse. Jeg s for meg at jeg skulle leve resten av livet alene, deprimert og sinna, med et stort sort hull i magen. Et hull som vokste seg strre og spiste meg opp innvendig, til jeg til slutt ikke var mer.

Den frste terapeuten jeg gikk til ba meg om "reise i meg selv", alts lukke ynene og kjenne p hver del av meg selv fra topp til t i tankene. Jeg hadde flere forsk hvor jeg startet med "kjenne" p hodet, hret, yner, kinn osv... Jeg reiste videre ut i armene, tilbake til skuldrene og skulle videre nedover i brystet. Reisen stoppet alltid p samme sted. Hver gang jeg prvde s stoppet jeg et sted litt til venstre for midten, omtrent p hyde med hjertet og magesekk. Der mtte jeg det store svarte hullet, med kraftige rde kanter som prvde suge meg inn. Jeg "s" dette skremmende hullet bevege seg foran meg som en manet, som pner seg og lukker seg, og jeg visste at det ville gi meg stor smerte hvis jeg prvde passere. Dette hullet var det fysiske bildet av redselen jeg hadde for slippe ut alle de vonde flelsene jeg gikk med. Det var det fysiske bildet p at jeg i stedet samlet alle vonde tanker og flelser i magen, og det hadde etterhvert blitt s mange av de at jeg ikke lenger klarte se forbi de.

Alt virket hplst, og hullet i magen ble strre og mer skremmende for hver dag. Tankene om selvmord var i hyeste grad egoistiske. Jeg ville spare meg selv for min egen smerte, og jeg ville slippe tenke p hvor udugelig jeg var som ikke klarte gjre noe med problemene mine. Jeg flte meg verdils ovenfor meg selv, til tross for at jeg visste at jeg hadde mange rundt meg som var glade i meg, som ville savne meg og som ikke ans meg for vre verdils. I etterkant s ser jeg at det var tanken p de rundt meg, og srheten jeg flte ved tenke at jeg ikke skulle vre del av de mer, som gjorde at selvmordstankene mine forble tanker og ikke handling.

Jeg fikk forvrig aldri fullfrt kroppsreisene jeg prvde p hos terapeuten, men nr jeg n sitter og skriver, og kjenner p flelsene av hvilken fantastisk dag jeg har hatt i dag, s lukker jeg ynene og prver...

Det er et slags hull der enda, men jeg reiser lett forbi og videre nedover i kroppen min. Hullet slik jeg "s" det n var orangehvitt og svakt i fargene, det var liten bevegelse der og det var absolutt ikke skremmende. Jeg kjente flelsen av en form for smerte i det jeg "s" det, og i det jeg passerte, men jeg var ogs trygg p at det ikke ville skade meg.

Jeg har definitivt kommet langt siden den gang! Jeg har kommet s langt at det er flere dager med med glede og gode yeblikk, enn dager med det motsatte! Og jeg m f si det igjen; Dagen i dag har vrt en fantastisk dag!

Elsker deg mitt lille gull! Du er verdens beste glede <3

Jeg fikk dra i tryne i mte med meg selv!

Jeg var under utdannelse, helt i begynnelsen av 20-rene, og var overbevist om at verden l for mine ftter. Jeg var p mange mter uovervinnelig, jeg mestret bde store og sm utfordringer, og jeg flte meg p sett og vis relativt nrt "the top of the world"!

Jeg skulle nske jeg kunne fle at jeg slappet av....

Mine barndomsopplevelser var absolutt tilstede i hode og kropp, men jeg var verdensmester i fortrengning, og ved fylle hverdagen med oppgaver, sosiale begivenheter, skole og jobb s var det ikke mye tid igjen til tenke p fortiden. Jeg var alltid like energisk, oppskte aktiviteter og gjreml, var primus motor for studentenes sosiale liv og tok p meg masse jobbing. Jeg klarte meg selv mer enn godt nok, og jeg visste at mange beundret at jeg klarte hndtere alt. P en mte s flte jeg at jeg mtte bevise noe, men p den annen side s l dette engasjementet ogs naturlig i meg.

Jeg lurer p hva jeg kan fylle de timene i kveld med? Og om 2 dager er det vel ikke noen grunn til ha fri?

Jeg skulle ut i min frste praksisperiode og var kjempespent! Jeg gledet meg til ta fatt p annet enn teori! Jeg skulle tilbringe mange uker p en institusjon for psykisk syke, og jeg var ogs bestemt p ta p meg ekstravakter dersom det var mulig. Jeg hadde praksis p en subakutt avdeling, og fikk etterhvert lov ta ekstravakter p akuttavdelingen. Jeg mtte mennesker, gamle og unge, med mange forskjellige psykiske lidelser. rsaken til deres lidelser var forskjellige, men jeg s etterhvert atdet var et relativt stort antall som hadde med seg overgrepsopplevelser i "ryggsekken". Jeg skjv mine egne opplevelser til side, og brukte faget jeg var i ferd med lre meg til hjelpe andre. Andre som n ikke lenger klarte hjelpe seg selv, men som overlot livene sine i andres "hender".

Jeg skulle nske noen kunne komme og ta seg av meg...

Dager ble uker oguker ble mneder, og jeg fyllte dagene mine med det de lot seg fylle med. Jeg raste gjennom dagene, og tidvis ogs nettene, frem og tilbake til rom, opp og ned bakker, inn og ut av drer. Og jeg s den overhodet ikke komme...

Jeg sitter sammenkrket i hjrnet p badet, under dusjhodet uten vann. Linoleumsgulvet er kaldt mot baken, og veggene holder meg fast. De gule, gamle veggene holder meg fast og de holder meg nede. Jeg er lammet. Klarer ikke rre meg, klarer nesten ikke puste. Det er ikke grt jeg hrer fra meg selv. Det er hulkende hyl. Endelse, hulkende hyl som ingen hrer. De gule veggene sluker til seg lyden av smerten min og overlater meg til meg selv. Sekunder blir minutter. Minutter blir timer... Det blir mange timer... Jeg er tom. Tom for salte trer. Tom for hulkende hyl.

Tom for meg.

Ingen kom og hjalp meg. Ingen kom og omfavnet meg og frigjorde meg fra de gule veggenes harde grep. Var jeg egentlig mer?

Jeg s den aldri komme.... Dra.... Dra jeg lp inn og ut av hver dag. Dra som jeg visste sto p gltt, men som jeg aldri tillot meg selv pne helt, fr den selv bestemte seg for la seg skli helt opp i det jeg passerte, og like overraskende smelle tilbake i det jeg kom i retur. Det var en smerte jeg selv ikke i dag klarer beskrive fullstendig. Det nrmeste er flelsen av bli sltt pusten ut av og sugd inn i et stort, skremmende svart hull, uten noen vei tilbake. Flelsen av miste all kontroll, at hverken kropp eller sinn tilhrer meg, og ikke minst flelsen av dyp, dyp hplshet og hjelpeslshet. Verdilshet....

Opplevelsen gjorde at jeg etterhvert skjnte at jeg mtte be noen om hjelp. Jeg tror det var denne hendelsen som gjorde at jeg tok frste skritt p den lange veien i bearbeidelsen av mine barndomsopplevelser. Frste skritt var betro meg til noen, fullt og helt, med den totale sannhet. Selv om det fortsatt tok flere r fra mitt frste skritt og til jeg var hos en profesjonell terapeut, svar det nokdenne hendelsen som fikk meg til forst.

Kanskje jeg bare skal la meg bli en av dem?

Den fikk meg til forst at jeg kunne vrt en av dem...

Skal jeg fortelle om min overgrepsbakgrunn?

Etter ha lest forskjellige blogger, artikler osv opp gjennom rene, s har jeg inntrykk av at mange som har vrt utsatt for overgrep lurer p om de skal fortelle partnere om hva de har vrt utsatt for, samt hvordan de eventuelt skal gjre det. Heller ikke her tror jeg at det finnes noe konkret fasitsvar, men jeg tror allikevel at det kan vre noen lsninger som er bedre enn andre.

Selv s tror jeg at jeg siden tidlig i tenrene, p et eller annet tidspunkt, har fortalt flesteparten av mine kjrester/ faste partnere om min bakgrunn. Tilbakemeldinger og reaksjoner har absolutt vrt forskjellige, men jeg kan ikke huske at jeg har angret p ha fortalt det.

Den frste kjresten min som jeg pnet meg for var 3- 4 r eldre enn meg, og jeg tror jeg var 14-15 r. Jeg mener huske at jeg valgte fortelle om det, fordi jeg ikke flte meg klar for vre fullstendig intim med han, noe han hadde strre nske om. Jeg husker ikke hva jeg sa, eller i hvilken situasjon jeg fortalte det, men indirekte s brukte jeg det litt for sette en grense for hva jeg ville vre med p av intimitet med han. Jeg husker derimot at jeg ikke fortalte hvem som hadde forbrutt seg p meg, men bare oppga en navnls perifer bekjent av mine foreldre. Min davrende kjreste reagerte med en form for sinne, og ville at jeg skulle si fra s han og noen kamerater kunne gi vedkommende en real omgang juling;-) Dette ble det selvflgelig ikke noe av.

I etterkant av dette, s tror jeg ikke jeg har brukt min overgrepsbakgrunn for beskytte meg mot intimitet.I allefall ikke som jeg kan huske. Jeg har vel heller gjort det motsatte... Fra jeg var i lovlig alder, og hadde min frste "ordentlige" seksuelle opplevelse med min 7 r eldre kjreste, s har jeg vret relativt aktiv seksuelt sett. Det er mulig jeg hadde klart telle de opp, men jeg tror hukommelsen ville svikte meg. Ja, det har kanskje blitt mange gjennom renes lp, men det er ytterst f av opplevelsene jeg i etterkant har angret p.

I slutten av tenrene, og et godt stykke ut i tyverene, s ble nok de mange sexopplevelsene brukt for ta kontroll over egen kropp, i et forsk p bearbeide mine barndomsopplevelser. Jeg spilte bevisst p sex, og la heller ikke skjul p nske om eksperimentere p omrdet. I en periode datet jeg en fyr som delvis praktiserte SM. Jeg var i begynnelsen av tyverene og hadde ingen spesiell erfaring p omrdet, annet en et par tilbakelagte opplevelser med hndjern, bind for ynene osv. hvor jeg var den som hadde kontrollen. Jeg ble aldri med p "de store SM-opplevelsene", men jeg husker at sexen generelt var mer hardhendt, og grensene mine ble stadig utfordret og flyttet. Jeg mtte til slutt veggen, og knakk fullstendig sammen, en dag jeg l bundet i en form for fosterstilling, med armer bak p ryggen bundet til bena og blindet for ynene. Jeg begynte plutselig skjelve og grte, og hadde en form for panikkanfall. Min partner frigjorde meg umiddelbart, og jeg roet meg raskt ned. Opplevelsen var allikevel nok til at jeg sakte men sikkert avsluttet mitt forhold til han. Jeg fortalte han ikke hva jeg flte, eller at jeg satt det i sammenheng med overgrep jeg hadde vrt utsatt for, men jeg visste med meg selv at jeg hadde presset grensene mine for langt og mistet kontroll. Jeg mener huske at jeg hadde vanskelig for forklare han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, og at det skyldtes at jeg flte meg litt "dum". Jeg hadde jo tross alt blitt med frivillig p dette, og jeg var blitt spass voksen n at det fltes feil legge skylden p min bagrunn. Jeg valgte derfor tie.

Fra midten av tyverene og frem til for et dryt r siden har jeg vrt i fast forhold med 2 forskjellige partnere. Jeg var ferdig med eksperimenteringen min, og slo meg til ro med en trygg og god samboer. Han fikk vite om min bagrunn relativt tidlig i forholdet, men i god tid etter at vi var et etablert par. Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte om det, men antar at det har kommet frem i en eller annen samtale vi hadde hvor det passet seg fortelle om det. Jeg har ingen erindringer om hans reaksjon, men jeg vet jo at han ikke forkastet meg da vi bodde sammen i 5 r. Han var ogs den jeg var sammen med i den tiden jeg startet i terapi, og begynte nste opp i min bagrunn.

Min siste samboer fikk vite om det fr vi ble et par. Vi var bekjente i forkant, og hadde flere gode samtaler bak oss, da vi en kveld kom inn p emnet. Jeg fortalte om min bagrunn, og hadde ingen problemer med st i den situasjonen til tross for at jeg flte at vrt bekjentskap var i ferd med utvikle seg til bli noe mer. Jeg husker at jeg tenkte at det kunne fre til at han "valgte meg bort", men dette skjedde alts ikke. Jeg hadde vel antagelig ikke fortalt dette spass tidlig i et forhold dersom jeg ikke kjente han fra fr, men nettopp fordi han kjente meg litt, s flte jeg meg trygg p kunne fortelle. Jeg hadde p dette tidspunktet kommet godt i gang med terapi, og flte meg trygg i min egen prossess med bearbeide min bagrunn. Jeg var ogs bevisst p at min bakgrunn alltid ville vre en del av meg, og dersom min fremtidige partner ikke kunne forholde seg til det, s var det heller ikke verdt bruke tid p utvikle forholdet. Min siste samboer er far til min snn, og han har alts vrt informert om min bakgrunn fra frste stund. Vi har ikke pratet mye om emnet i etterkant, men han har allikevel vrt forstelsesfull og vist en enorm respekt for mine valg, i og med at han under hele vrt forhold har omgtt mine foreldre p en hyst normal mte. I skrivende stund s slr det meg at jeg aldri har takket han for det.... (...s det skal jeg prve gjre nr anledningen passer seg...)

Det siste drye ret har jeg hatt 3 seksualpartnere. Den frste hadde jeg et forhold til i ca 4 mndeder, men jeg flte aldri at jeg ble godt nok kjent med han, ei heller ans jeg det som sannsynlig at det ville bli noe mer varig, s jeg hadde aldri i tankene dele mine barndomsopplevelser med han. Nummer to var en two-nights-stand, og det sier seg vel selv at s private, personlige beretninger som min overgrepsbakrunn ikke hadde noe der gjre. Nummer tre hadde jeg kjent i drye 2 mndeder fr han fikk vite om min bagrunn. I lpet av de to mnedene fikk vi raskt nr kontakt, og delte bde humor og endel tanker om livet generelt. Det var bare et par uker i forkant av min "bekjennelse" at vrt forhold ble seksuelt. Jeg var derfor selvflgelig noe spent p hvorvidt han ville "se" p meg annerledes i etterkant.

Konklusjon? Tja... Mine erfaringer er at det er viktig fortelle om sin bakgrunn, men ikke til enhver potensiell partner, og ikke for tidlig i relasjonen. Jeg tror det er viktig bli godt nok kjent til at man fler seg trygg p situasjonen, samt vre pen for at reaksjonene kan vre svrt forskjellig fra hva du forventer. Det viktigste uansett er vre trygg p seg selv, slik at man i etterkant ikke sitter igjen og fler seg mindre verdt fordi partneren man valgte pne seg for ikke viste forstelse og valgte snu ryggen til.

Takk til epione som minnet meg p mine egne opplevelser om dette temaet i sitt innlegg "skitten liten pike".

Vr beste dag

nsker dele linken til denne vakre sangen fra Marit Larsen med dere alle :-)

http://www.youtube.com/watch?v=03zims6mOTo

Kom og lytt til lyset nr det gryr av dag
solen lfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vr beste dag!
Stien som vi gikk i gr er like ny,
hemmelig som ved vrt frste morgengry;
Mangt skal vi mte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag ? den kan bli vr beste dag.




Kom og lytt til dypet nr vi ror mot dag,
hr, maneten stemmer sine strenger.
Lfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vr beste dag!
Fjorden vr er like ny og bl og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi mte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag ? den kan bli vr beste dag.



Kjre lytt til mrke nr vr dag er gtt,
natten nynner over fjerne ser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smtt,
mer, kan hende, enn vi har forsttt!
Mnen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vrt neste morgengry.
Mangt skal vi mte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i morgen skal bli vr beste dag.

~Erik Bye~

Mistenksomhet og tillit

I flge norsk lov er man uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis jeg velger se objektivt p det, s skal jeg jo innrmme at det i de fleste tilfeller er en god ordning.

I min personlige verden har det stort sett vrt slik at alle rundt meg har vrt skyldige inntil de har vist seg verdige min tillitt, uansett hva saken har omhandlet.

Min tidligere partner kalte meg en gang for Frk. Detektiv. For mange s var vel Nancy Drew en populr barndomshelt, og i s mte s burde jeg tatt kallenavnet som et kompliment, men jeg vet bedre... Jeg vet at kallenavnet var en slengbemerkning fordi jeg har en egen evne til observere og tilegne meg inntrykk om andre p "detektiv-vis". Hvorvidt min evne til observasjon av detaljer er medfdt eller tillrt, vites ikke, men at det har gitt meg bde gleder og sorger er en kjennsgjerning.

Jeg liker se p meg selv som en pen person. En som har et pent sinn mot sine medmennesker, og som ser lsninger fremfor problemer. Jeg vet at jeg ikke alltid klarer leve etter dette "glansbildet", men jeg vet at jeg prver. Det som i denne sammenheng trbler meg noen ganger, er nettopp mine "detektivegenskaper". Jeg er naturlig mistenksom. Jeg velger ofte si at jeg er positiv realist, men jeg vet at andre vil si at jeg i enkelte sammenhenger er negativ eller uberettiget mistenksom.

Erfaringsmessig s har jeg statistikken p min side. I mange sammenhenger hvor jeg har vrt positiv realist (eller negativ/mistenksom om du vil), s har gjerne "enden p saken" pfallende ofte vrt slik hodet mitt har analysert det til. P mange mter s er dette en god flelse, for det viser at jeg "leser" omgivelsene mine godt, og det gir meg derfor minimalt med overraskelser som kommer uventet p meg. P den annen side s har nok bde et og annet medmenneske og en og annen sak ftt undvendige mye kritisk oppmerksomhet fra min side i jakten p "sannheten".

S, "hvorfor er jeg snn?", har jeg mange ganger tenkt... Skyldes det som nevnt noe medfdt eller tillrt? Eller er det en god blanding? Eller er det ene og alene et resultat av mine overgrepsopplevelser?

Jeg har jo mange grunner til skylde p mine barndomsopplevelser, da bde pappa, mamma og andre rundt meg ikke tok vare p meg slik de burde.Ingen oppdaget jo hva som skjedde... Eller hvis noen hadde mistanke, s var det i allefall ingen som gjorde noe med det... Hvorfor skal jeg vise folk rundt meg tillit, nr jeg har opplevd s store tillitsbrudd som jeg har gjort? Kan jeg ene og alene legge skylden for min mistenksomhet p overgrepene jeg var utsatt for?

Selv har jeg ikke noe godt svar. Jeg vet at jeg innimellom velger nettopp legge skylden p mine barndomsopplevelser, men jeg vet ogs at dette er en lettvint unnskyldning nr det er vanskelig st i en sak som gjr at mistenksomheten min oppleves som noe negativt. Jeg vil jo s gjerne vre positiv, og ikke minst kunne stole p mine omgivelser. Jeg har blitt mye flinkere til sistnevnte, og det er jeg stolt av. Jeg er derimot usikker p hvorvidt jeg vil forbedre meg p omrdet. Uskikerheten skyldes ikke det at jeg ikke tror jeg kan, men det skyldes heller at jeg ikke vet om jeg vil...

Det er godt stole p andre, men det er jammen godt ha en innebygget hjelper som bidrar til se ting i perspektiv, samt spare meg selv for de store overraskelsene!

Mistenksomhet og tillit er egentlig to gode venner, og jeg er glad jeg har de begge i balansert tilstedevrelse!

Overgrepsfest

Er det bare jeg som reagerer p Dagbladets forside i gr?

Vel og merke prver jeg p mange omrder se det positive i mye av overgrepselendigheten, men "overgrepsfest" ble litt i meste laget for meg ogs...

De fikk sikkert solgt fryktelig mange flere aviser.... Spiller vel ingen rolle om noen "ble trkket p trne"....

Er media angrepet av pedohysteri?

Jeg nsker dele linken til denne bloggen, hvor jeg ogs har lagt inn en kommentar.

Her og n vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller grine, for jeg er usikker p om forfatteren i det hele tatt har skrevet et serist ord, eller om det kun er skrevet for provokasjon. Uansett; er det skrevet for provosere, s vil det allikevel vre opp til den som leser skjnne det. Velger man ta det skrevne ord for sannhet, s hper jeg at vedkommende forfatter, og alle andre som er enige, etterhvert fr seg en oppvekker som gjr at de fr et annet syn p saken.

Generelt synes jeg det er en svrt uheldig sammenblanding av forskjellig typer saker (pedofili, prostitusjon, porno ++), P bakgrunn av det s finner jeg det vanskelig ta enkelte utsagn, som jeg kunne vrt enig i, serist .

Les gjerne kommentarene som flger innlegget!

http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2011/01/12/medias-pedohysteri/#comment-2285

Les mer i arkivet September 2011 August 2011 Mars 2011
septemberlovetann

septemberlovetann

39, Oslo

Lvetannbarn er et sosialfaglig populrbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten p tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. For barn flest frer slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller p lvetannens evne til sprenge seg gjennom asfalt, og p andre mter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkr. (Wikipedia) Twitter: sptmbrlovetann

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits