For en jævla drittsekk jeg er!

"For en fantastisk jente du er! Så ekte og ærlig, vakker og intelligent! Hvor får du energien fra? Du tenker på alle, tar vare på og bryr deg om. Ja, du er virkelig et fantastisk menneske!"

De har sagt det. Alle sammen. Vel, de fleste i allefall. Jeg er alt dette, og forsåvidt mere til. Jeg har vanskelig for å ta det til meg, alle disse flotte ordene om meg. For det kan jo ikke stemme. Eller forresten - jo, det kan det! Selvfølgelig er jeg fantastisk! Herregud, selvfølgelig kan jeg se det!  Jeg er virkelig fantastisk!

Hvorfor vil dere ikke ha meg da? Når  jeg er så jævla fantastisk! Hvorfor letter dere hjerte, tar i mot råd, omsorg og vennskap? Hvorfor lar dere meg ta dere, elske dere, trøste dere? Hvorfor - når dere trekker dere unna en etter en?

Er det sexen? Er det så jævlig bra at det er vanskelig å la meg gå, så istedet så benytter dere dere av mine andre egenskaper også? Eller er det omvendt?

Nei, nå skjønner jeg! Selvfølgelig! Det lyser jo "bruk meg" av meg! At jeg ikke har sett det før.... Det forklarer jo alt! Det forklarer hvorfor pappa lekte voksenleker med meg når jeg var barn. Det forklarer hvorfor bekjente voksne menn snek seg til, og fortsatt sniker seg til, å stryke meg over baken eller brystene i forbindelse med en vanlig klem. Det forklarer hvorfor ungdomskjærester-og bekjentskaper ga meg uvurderlige sexerfaringer, men ga blaffen i forholdet. Og ikke minst, det forklarer jo hvorfor jeg de siste årene kun har hatt sexuelle forhold.  Jeg er til for å brukes.

For noen drittsekker dere er!

For en drittsekk jeg er!

Ja, nå skjønner jeg det! Selvfølgelig! Det er jeg som bruker! At jeg ikke har sett det før..... Det forklarer jo alt! Det forklarer hvorfor jeg i ungdomstiden stadig haddde nye kjærester og hvorfor jeg alltid fant grunner for at dere ikke passet meg. Det forklarer jo hvorfor menn, unge som  gamle, sniker seg til å tafse på meg når anledningen byr seg. Og det forklarer jo hvorfor jeg ikke har slått meg til ro med den ene, og hvorfor jeg stadig er på søken etter nye dere. Selvølgelig! Jeg flørter, forfører og forsyner meg!


Det er sexen! Himmel, som  jeg elsker sexen! Nærheten, berøringene, hardt, mykt, utfordringene, utprøvelsene, nytelsen og orgasmen. Jeg bruker dere! Skjønner dere det?!

Jeg vil ikke ha dere! Jeg lar dere lette hjerte, gir dere råd, omsorg og vennskap. Da lar dere meg ta dere, elske dere og trøste dere. Så lar jeg dere gå... En etter en....

Jeg er fantastisk! Så ekte og ærlig, vakker og intelligent! Full av energi! Jeg tenker på alle, tar vare på og bryr meg om. Ja, jeg er virkelig et fantastisk menneske!  Og det gir meg sex. Uforpliktende, deilig sex!

For en jævla drittsekk jeg er!

 

 

(Takk for inspirasjon, http://www.antibloggeren.com/2011/08/17/brev-til-alle-mokkamenn/#more-4198)

 

Er alle potensielle overgripere?

Jeg har forlengst innsett at jeg for alltid vil ha en form for ekstra mistenksomhet mot alle rundt meg som omgås min sønn. Jeg observerer, sorterer, reflekterer og vurderer alle tegn som kan tyde på potensielt misbruk. Det er allikevel ikke slik at jeg ikke klarer å stole på folk, men jeg har som sagt bare innsett at jeg må leve videre med mine egne opplevelser. Dette medfører fra tid til annen ekstra tankevirksomhet ettersom sønnen vokser og stadig får nye mennesker inn i sin omgangskrets.

Jeg har til nå ikke vært veldig plaget med å vurdere hverken venner eller bekjente som potensielle misbrukere, heldigvis, men for et par uker siden så sto jeg plutselig i en ny situasjon hvor tankene kom litt brått på.

Min lille sønn har nå blitt så "stor" at det å besøke venner på egenhånd har blitt veldig stas, og i forbindelse med dette kom spørsmålet om overnatting. I utgangspunktet så var overnatting greit for meg så lenge han ville det selv. Huset til kameraten er rett borti veien, og det var derfor en enkel sak å hente dersom han ombestemte seg. Jeg kjente litt på at det var litt rart  å overlate han til kameratens foreldre, men klarte ikke der og da å forklare den "rare" følelsen jeg hadde for meg selv. Sønnen var fornøyd når jeg reiste, og jeg fikk melding senere på kvelden at han hadde sovnet og at alt var bra. Jeg brukte derfor min plutselige "frikveld" til huslige sysler og følte meg egentlig trygg på at denne natten skulle gå fint. Jeg var litt stolt av lillegutt, og samtidig litt fortumla over at vi plutselig hadde kommet over i "overnattingsfasen".

Jeg gikk etterhvert og la meg og sovnet omtrent som vanlig. Etter et par timers søvn så bråvåkner jeg av en marerittaktig drøm hvor kameratens foreldre viser seg å være overgripere. Jeg er svett og kvalm, og har en kort stund problemer med å skille mellom drømmens tanker og virkelighetens tanker. Jeg klarer liksom ikke helt å rive meg løs fra drømmen, selv om en del av meg er våken nok til å forstå at det er en drøm som herjer med meg. Tanker om at jeg ikke kjenner foreldrene godt nok, at jeg har overlatt sønnen min til noen som kan skade han, og at jeg ikke burde latt han være der river og sliter i meg. Alle opplevelser av det hyggelige paret med 2 egne barn blir spist opp av absurde tanker om at de har lurt meg for å ta sønnen min.

Jeg klarer etterhvert å roe meg ned, og sovner omsider igjen. Påfølgende dag bruker jeg dog mye tid til å tenke over opplevelsen jeg hadde denne natten.  Jeg antar at det er en blanding av egne opplevelser og utrygghet, samt det faktum at det var første overnatting hos kamerat med foreldre jeg bare har kjent noen måneder som gjorde at jeg fikk denne reaksjonen. Jeg håper jeg slipper for mange slike opplevelser, men jeg er ærlig nok med meg selv til at jeg vet at det vil bli flere enn denne ene. 

Opplevelsen er i seg selv ubehagelig, og det krever enormt mye energi i bearbeidelsen av alle tankene som dukker opp. Mine overgrepsopplevelser vil alltid være med meg, men jeg jobber virkelig hardt for at min sønn ikke skal få innskrenket sine naturlige opplevelser på grunn av min bakgrunn. Jeg er i utgangspunktet trygg, og litt stolt, over at jeg klarer å skille så klart mellom mitt og hans barndomsliv, samt at jeg lar han få utvikle seg uanende om hva jeg har gjennomgått. Men så er det i disse trygge, stolte øyeblikkene at tvilen prikker meg på skulderen og stiller meg spørsmålet:

"Er du sikker på at du gjør det rette?"

Narkosehelvete

Faglig sett så er narkose en bra ting. Store og små inngrep kan utføres uten at  eieren av kroppen behøver bry seg nevneverdig om hva som skjer underveis. Man blir også spart for syns- og luktopplevelser som kan dukke opp i tide og utide i etterkant. Jada, narkose er en bra ting!

Det sa også sykepleieren til meg for noen år siden når jeg var innlagt til et planlagt inngrep i urinveiene. Jeg var  forespeilet epidural, slik at jeg kunne være våken under inngrepet som skulle utføres. Selv om epidural medførte noe lenger virketid i etterkant, så synes jeg at dette var helt ok. Jeg hadde nemlig ikke lyst på narkose dersom jeg kunne slippe.

Jeg var midt i bearbeidelsesprossess min i forhold til overgrepene jeg ble utsatt for som barn. Jeg var relativt "ustabil" mentalt sett, og veldig opptatt av å ha kontroll. Tanken på å få narkose var derfor fryktelig skremmende.  Jeg var ikke redd for selve narkosen, eller for at jeg ikke skulle våkne opp igjen. Jeg var redd for hva som kunne skje med meg mens jeg var bevistløs. Inngrepet skulle tross alt  foregå i underlivet mitt! Tenk om jeg på nytt ble utsatt for overgrep? Tenk om noen gjorde noe med kroppen min uten at jeg visste om det.

"Skjerp deg!" sa jeg til meg selv opptil flere ganger. Hvordan kunne jeg tenke slik om mine yrkeskollegaer? De skulle jo være flere tilstede i operasjonssalen, og all fornuft tilsa at tankene mine bare var tull. Jeg klarte allikevel ikke slippe tanken....  Jeg var glad jeg kunne få epidural i stedet.

Dagen for inngrepet kom, og jeg ble trillet inn på operasjonsstuen. Sykepleieren som skulle "forberede" meg pratet i vei mens hun gjorde sine oppgaver. Plutselig så går det opp for meg at hun prater om at jeg skal få narkose. Jeg kjenner jeg blir helt stiv i kroppen, og tårene begynner å renne. Hun ser på meg og blir oppmerksom på at jeg gråter. Hun prøver trøstende å forklare at "alt skal nok gå bra", " det er et lite inngrep",  og "narkose er ikke farlig".  Jeg husker at tusen tanker fløy rundt i hodet mitt, og jeg lurte på om jeg skulle fortelle hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Om det gikk sekunder eller minutter husker jeg ikke, men jeg valgte å fortelle...

Det var bare den ene sykepleieren og meg der. Jeg samler meg og forteller først om min yrkesbagrunn fra helsevesenet, og at jeg er godt kjent med prosedyren og at det ikke er hverken inngrep eller narkose som medisin som skremmer meg. Deretter så forteller jeg med få ord hva jeg har vært utsatt for, og at det nesten skremmer vettet av meg å skulle la meg legge i narkose mens noen skal "holde på" i underlivet mitt. Heldigvis så oppfattet denne sykepleieren hvilket alvor dette var for meg. Hun slapp det hun hadde i hendene, og kom og satt seg ved siden av meg. Jeg husker at øynene hennes fortalte meg at hun forsto. Vi sa ikke så mye, og det var ikke mange minuttene før resten av operasjonsteamet kom inn. Allikevel klarte hun å roe meg og overbevise meg om at HUN skulle passe på meg mens jeg var "borte".Heldigvis så klarte jeg å stole på henne, og jeg lot meg telle ned fra:

10..... 9...... 8...... 7......

Jeg er usikker på om jeg ville fått samme reaksjon i dag. Jeg kjenner når jeg tenker på det, at det fortsatt er noen "rester" av usikkerhet i forhold til å gi fra seg kontroll over egen kropp på denne måten. Jeg tror allikevel at jeg er bedre rustet nå enn jeg var da. Jeg har også denne "gode" erfaringen å se tilbake på, hvor det tross alt gikk bra!

Jada, narkose er nok en bra ting, tross alt, men det var godt å ha en engel i hvitt til å passe på meg når jeg selv ikke kunne...

 

 

 

Selvmordstanker

Dagen i dag har vært en fantastisk dag på alle måter, og jeg har kjent oppriktig glede og kjærlighet til mine omgivelser, og ikke minst min sønn. Et fantastisk idrettsarrangement ble avsluttet i nydelig vær og med norsk vinner, og jeg har tilbragt dagen i hovedstaden, min hjerteby, sammen med øyenstenen min for å få med meg de siste inntrykk av arrangementet. Vi har tatt dagen som den kom, og jeg har hatt en lenge etterlengtet dag med avslapning og fri som jeg kjenner har gitt meg påfyll av energi!  De siste ukene har vært et sammenhengende arbeidsmaraton, og reservene mine var i ferd med å tømmes, så dagen i dag har virkelig vært helt super!

Så hvorfor skrive om noe så dystert som selvmordstanker?

Dager som i dag har i mange år vært i fåtall, og derfor så prøver jeg så godt jeg kan å nyte det til det fulle når de først er tilstede! De er ikke så sjeldne nå lenger, men i en travel arbeidshverdag så er det allikevel lett å glemme å kjenne på de små og store gledene i livet. For min del er det også en påminnelse til meg selv om hvor jeg en gang har vært, sammenlignet med hvor jeg er i dag, mentalt sett.

Frem til nå i livet så har jeg møtt èn person som sier at h*n aldri har vært i nærheten av å tenke tanken om å gjøre slutt på sitt eget liv. For meg så er dette en utrolig tanke, da min hverdag  i  mange år har vært preget av tanken om hvor lite viktig jeg har vært i mine egne øyne. Jeg har aldri hatt noen helt konkrete planer om hvordan jeg skulle tatt livet mitt, ei heller har jeg gjort forsøk. Men tankene.....  Tankene har vært mange, og de har i perioder vært påtrengende tilstede i livet mitt.

Jeg tenkte ofte at det ikke spilte noen rolle om jeg avsluttet livet mitt. Jeg trodde ikke på at jeg ville få det bedre med meg selv. En stund så alt bare ut til å bli mørkere og mørkere rundt meg, og jeg var overbevist om at jeg ikke hadde evnen eller styrken til å endre på min egen tilværelse. Jeg så for meg at jeg skulle leve resten av livet alene, deprimert og sinna, med et stort sort hull i magen. Et hull som vokste seg større og  spiste meg opp innvendig, til jeg til slutt ikke var mer.

Den første terapeuten jeg gikk til ba meg om å "reise i meg selv", altså lukke øynene og kjenne på hver del av meg selv fra topp til tå i tankene. Jeg hadde flere forsøk hvor jeg startet med å "kjenne" på hodet, håret, øyner, kinn osv... Jeg reiste videre ut i armene, tilbake til skuldrene og skulle videre nedover i brystet. Reisen stoppet alltid på samme sted. Hver gang jeg prøvde så stoppet jeg et sted litt til venstre for midten, omtrent på høyde med hjertet og magesekk. Der møtte jeg det store svarte hullet, med kraftige røde kanter som prøvde å suge meg inn. Jeg "så" dette skremmende hullet bevege seg foran meg som en manet, som åpner seg og lukker seg, og jeg visste at det ville gi meg stor smerte hvis jeg prøvde å passere. Dette hullet var det fysiske bildet av redselen jeg hadde for å slippe ut alle de vonde følelsene jeg gikk med. Det var det fysiske bildet på at jeg i stedet samlet alle vonde tanker og følelser i magen, og det hadde etterhvert blitt så mange av de at jeg ikke lenger klarte å se forbi de.

Alt virket håpløst, og hullet i magen ble større og mer skremmende for hver dag. Tankene om selvmord var i høyeste grad egoistiske. Jeg ville spare meg selv for min egen smerte, og jeg ville slippe å tenke på hvor udugelig jeg var som ikke klarte å gjøre noe med problemene mine. Jeg følte meg verdiløs ovenfor meg selv, til tross for at jeg visste at jeg hadde mange rundt meg som var glade i meg,  som ville savne meg og som ikke anså meg for å være verdiløs. I etterkant så ser jeg at det var tanken på de rundt meg, og sårheten jeg følte ved å tenke at jeg ikke skulle være del av de mer, som gjorde at selvmordstankene mine forble tanker og ikke handling.

Jeg fikk forøvrig aldri fullført  kroppsreisene jeg prøvde på hos terapeuten, men når jeg nå sitter og skriver, og kjenner på følelsene av hvilken fantastisk dag jeg har hatt i dag, så lukker jeg øynene og prøver...

Det er et slags hull der enda, men jeg reiser lett forbi og videre nedover i kroppen min. Hullet slik jeg "så" det nå var orangehvitt og svakt i fargene, det var liten bevegelse der og det var absolutt ikke skremmende. Jeg kjente følelsen av en form for smerte i det jeg "så" det, og i det jeg passerte, men jeg var også trygg på at det ikke ville skade meg.

Jeg har definitivt kommet langt siden den gang! Jeg har kommet så langt at det er flere dager med med glede og gode øyeblikk, enn dager med det motsatte! Og jeg må få si det igjen; Dagen i dag har vært en fantastisk dag!

 

Elsker deg mitt lille gull! Du er verdens beste glede <3

 

 

 

Jeg fikk døra i tryne i møte med meg selv!

Jeg var under utdannelse, helt i begynnelsen av 20-årene, og var overbevist om at verden lå for mine føtter. Jeg var på mange måter uovervinnelig, jeg mestret både store og små utfordringer, og jeg følte meg på sett og vis relativt nært "the top of the world"!

Jeg skulle ønske jeg kunne føle at jeg slappet av....

Mine barndomsopplevelser var absolutt tilstede i hode og kropp, men jeg var verdensmester i fortrengning, og ved å fylle hverdagen med oppgaver, sosiale begivenheter, skole og jobb så var det ikke mye tid igjen til å tenke på fortiden. Jeg var alltid like energisk, oppsøkte aktiviteter og gjøremål, var  primus motor for studentenes sosiale liv og tok på meg masse jobbing. Jeg klarte meg selv mer enn godt nok, og jeg visste at mange beundret at jeg klarte å håndtere alt. På en måte så følte jeg at jeg måtte bevise noe, men på den annen side så lå dette engasjementet også naturlig i meg.

Jeg lurer på hva jeg kan fylle de timene i kveld med? Og om 2 dager er det vel ikke noen grunn til å ha fri?

Jeg skulle ut i min første praksisperiode og  var kjempespent! Jeg gledet meg til å ta fatt på annet enn teori! Jeg skulle tilbringe mange uker på en institusjon for psykisk syke, og jeg var også bestemt på å ta på meg ekstravakter dersom det var mulig.  Jeg hadde praksis på en subakutt avdeling, og fikk etterhvert lov å ta ekstravakter på akuttavdelingen. Jeg møtte mennesker, gamle og unge, med mange forskjellige psykiske lidelser. Årsaken til deres lidelser var forskjellige, men jeg så etterhvert at det var et relativt stort antall som hadde med seg overgrepsopplevelser i "ryggsekken".  Jeg skjøv mine egne opplevelser til side, og brukte faget jeg var i ferd med å lære meg til å hjelpe andre. Andre som nå ikke lenger klarte å hjelpe seg selv, men som overlot livene sine i andres "hender".

Jeg skulle ønske noen kunne komme og ta seg av meg...

Dager ble uker og uker ble måneder, og jeg fyllte dagene mine med det de lot seg fylle med. Jeg raste gjennom dagene, og tidvis også nettene, frem og tilbake til rom, opp og ned bakker, inn og ut av dører. Og jeg så den overhodet ikke komme...

Jeg sitter sammenkrøket i hjørnet på badet, under dusjhodet uten vann. Linoleumsgulvet er kaldt mot baken, og veggene holder meg fast. De gule, gamle veggene holder meg fast og de holder meg nede. Jeg er lammet. Klarer ikke røre meg, klarer nesten ikke puste. Det er ikke gråt jeg hører fra meg selv. Det er hulkende hyl. Endeløse, hulkende hyl som ingen hører. De gule veggene sluker til seg lyden av smerten min og overlater meg til meg selv. Sekunder blir minutter. Minutter blir timer...  Det blir mange timer...  Jeg er tom. Tom for salte tårer. Tom for hulkende hyl.

 Tom for meg.

Ingen kom og hjalp meg. Ingen kom og omfavnet meg og frigjorde meg fra de gule veggenes harde grep. Var jeg egentlig mer?

Jeg så den aldri komme.... Døra.... Døra jeg løp inn og ut av hver dag. Døra som jeg visste sto på gløtt, men som jeg aldri tillot meg selv å åpne helt, før den selv bestemte seg for å la seg skli helt opp i det jeg passerte, og like overraskende smelle tilbake i det jeg kom i retur. Det var en smerte jeg selv ikke i dag klarer å beskrive fullstendig. Det nærmeste er følelsen av å bli slått pusten ut av og sugd inn i et stort, skremmende svart hull, uten noen vei tilbake. Følelsen av å miste all kontroll, at hverken kropp eller sinn tilhører meg, og ikke minst følelsen av dyp, dyp håpløshet og hjelpesløshet. Verdiløshet....

Opplevelsen gjorde at jeg etterhvert skjønte at jeg måtte be noen om hjelp. Jeg tror det var denne hendelsen som gjorde at jeg tok første skritt på den lange veien i bearbeidelsen av mine barndomsopplevelser. Første skritt var å betro meg til noen, fullt og helt, med den totale sannhet.  Selv om det fortsatt tok flere år fra mitt første skritt og til jeg var hos en profesjonell terapeut, så var det nok denne hendelsen som fikk meg til å forstå.

Kanskje jeg bare skal la meg bli en av dem?

Den fikk meg til å forstå at jeg kunne vært en av dem...

Skal jeg fortelle om min overgrepsbakgrunn?

Etter å ha lest forskjellige blogger, artikler osv opp gjennom årene, så har jeg inntrykk av at mange som har vært utsatt for overgrep lurer på om de skal fortelle partnere om hva de har vært utsatt for, samt hvordan de eventuelt skal gjøre det.  Heller ikke her tror jeg at det finnes noe konkret fasitsvar, men jeg tror allikevel at det kan være noen løsninger som er bedre enn andre.

Selv så tror jeg at jeg siden tidlig i tenårene, på et eller annet tidspunkt, har fortalt flesteparten av mine kjærester/ faste partnere om min bakgrunn. Tilbakemeldinger og reaksjoner har absolutt vært forskjellige, men jeg kan ikke huske at jeg har angret på å ha fortalt det.

Den første kjæresten min som jeg åpnet meg for var 3- 4 år eldre enn meg, og jeg tror jeg var 14-15 år. Jeg mener å huske at jeg valgte å fortelle om det, fordi jeg ikke følte meg klar for å være fullstendig intim med han, noe han hadde større ønske om.  Jeg husker ikke hva jeg sa, eller i hvilken situasjon jeg fortalte det, men indirekte så brukte jeg det litt for å sette en grense for hva jeg ville være med på av intimitet med han.  Jeg husker  derimot at jeg ikke fortalte hvem som hadde forbrutt seg på meg, men bare oppga en navnløs perifer bekjent av mine foreldre. Min daværende kjæreste reagerte med en form for sinne, og ville at jeg skulle si fra så han og noen kamerater kunne gi vedkommende en real omgang juling;-) Dette ble det selvfølgelig ikke noe av.

I etterkant av dette, så tror jeg ikke jeg har brukt  min overgrepsbakgrunn for å beskytte meg mot intimitet. I allefall ikke som jeg kan huske. Jeg har vel heller gjort det motsatte... Fra jeg var i lovlig alder, og hadde min første "ordentlige" seksuelle opplevelse med min 7 år eldre kjæreste, så har jeg været relativt aktiv seksuelt sett. Det er mulig jeg hadde klart å telle de opp, men jeg tror hukommelsen ville svikte meg. Ja, det har kanskje blitt mange gjennom årenes løp, men det er ytterst få av opplevelsene jeg i etterkant har angret på.

I slutten av tenårene, og et godt stykke ut i tyveårene, så ble nok de mange sexopplevelsene brukt for å ta kontroll over egen kropp, i et forsøk på å bearbeide mine barndomsopplevelser. Jeg spilte bevisst på sex, og la heller ikke skjul på ønske om å eksperimentere på området.  I en periode datet jeg en fyr som delvis praktiserte SM. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og hadde ingen spesiell erfaring på området,  annet en et par tilbakelagte opplevelser med  håndjern, bind for øynene osv. hvor jeg var den som hadde kontrollen.  Jeg ble aldri med på "de store SM-opplevelsene", men jeg husker at sexen generelt var mer hardhendt,  og grensene mine ble stadig utfordret og flyttet. Jeg møtte til slutt veggen, og knakk fullstendig sammen, en dag jeg lå bundet i en form for fosterstilling, med armer bak på ryggen bundet til bena og blindet for øynene. Jeg begynte plutselig å skjelve og gråte, og hadde en form for panikkanfall. Min partner frigjorde meg umiddelbart, og jeg roet meg raskt ned. Opplevelsen var allikevel nok til at jeg sakte men sikkert avsluttet mitt forhold til han. Jeg  fortalte han ikke hva jeg følte, eller at jeg satt det i sammenheng med overgrep jeg hadde vært utsatt for, men jeg visste med meg selv at jeg hadde presset grensene mine for langt og mistet kontroll. Jeg mener å huske at jeg hadde vanskelig for å forklare han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, og at det skyldtes at jeg følte meg litt "dum". Jeg hadde jo tross alt blitt med frivillig på dette, og jeg var blitt såpass voksen nå at det føltes feil å legge skylden på min bagrunn. Jeg valgte derfor å tie.

Fra midten av tyveårene og frem til for et drøyt år siden har jeg vært i fast forhold med 2 forskjellige partnere. Jeg var ferdig med eksperimenteringen min, og slo meg til ro med en trygg og god samboer. Han fikk vite om min bagrunn relativt tidlig i forholdet, men i god tid etter at vi var et etablert par. Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte om det, men antar at det har kommet frem i en eller annen samtale vi hadde hvor det passet seg å fortelle om det. Jeg har ingen erindringer om hans reaksjon, men jeg vet jo at han ikke forkastet meg da vi bodde sammen i 5 år. Han var også den jeg var sammen med i den tiden jeg startet i terapi, og begynte å nøste opp i  min bagrunn.

Min siste samboer fikk vite om det før vi ble et par. Vi var bekjente i forkant, og hadde flere gode samtaler bak oss, da  vi en kveld kom inn på emnet. Jeg fortalte om min bagrunn, og hadde ingen problemer med å stå i den situasjonen til tross for at jeg følte at vårt bekjentskap var i ferd med å utvikle seg til å bli noe mer. Jeg husker at jeg tenkte at det kunne føre til at han "valgte meg bort", men dette skjedde altså ikke. Jeg hadde vel antagelig ikke fortalt dette såpass tidlig i et forhold dersom jeg ikke kjente han fra før, men nettopp fordi han kjente meg litt, så følte jeg meg trygg på å kunne fortelle. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet godt i gang med terapi, og følte meg trygg i min egen prossess med å bearbeide min bagrunn. Jeg var også bevisst på at min bakgrunn alltid ville være en del av meg, og dersom min fremtidige partner ikke kunne forholde seg til det, så var det heller ikke verdt å bruke tid på å utvikle forholdet.  Min siste samboer er far til min sønn, og han har altså vært informert om min bakgrunn fra første stund. Vi har ikke pratet mye om emnet i etterkant, men han har allikevel vært forståelsesfull og vist en enorm respekt for mine valg, i og med at han under hele vårt forhold har omgått mine foreldre på en høyst normal måte. I skrivende stund så slår det meg at jeg aldri har takket han for det....  (...så det skal jeg prøve å gjøre når anledningen passer seg...)

Det siste drøye året har jeg hatt 3 seksualpartnere. Den første hadde jeg et forhold til i ca 4 måndeder, men jeg følte aldri at jeg ble godt nok kjent med han, ei heller anså jeg det som sannsynlig at det ville bli noe mer varig, så jeg hadde aldri i tankene å dele mine barndomsopplevelser med han. Nummer to var en two-nights-stand, og det sier seg vel selv at så private, personlige beretninger som min overgrepsbakrunn ikke hadde noe der å gjøre. Nummer tre hadde jeg kjent i drøye 2 måndeder før han fikk vite om min bagrunn. I løpet av de to månedene fikk vi raskt nær kontakt, og delte både humor og endel tanker om livet generelt. Det var bare et par uker i forkant av min "bekjennelse" at vårt forhold ble seksuelt. Jeg var derfor selvfølgelig noe spent på hvorvidt han ville "se" på meg annerledes i etterkant.

Konklusjon? Tja... Mine erfaringer er at det er viktig å fortelle om sin bakgrunn, men ikke til enhver potensiell partner, og ikke for tidlig i relasjonen. Jeg tror det er viktig å bli godt nok kjent til at man føler seg trygg på situasjonen, samt å være åpen for at reaksjonene kan være svært forskjellig fra hva du forventer. Det viktigste uansett er å være trygg på seg selv, slik at man i etterkant ikke sitter igjen og føler seg mindre verdt fordi partneren man valgte å åpne seg for ikke viste forståelse og valgte å snu ryggen til.

 

Takk til epione som minnet meg på mine egne opplevelser om dette temaet i sitt innlegg "skitten liten pike".

 

 

Vår beste dag

Ønsker å dele linken til denne vakre sangen fra Marit Larsen med dere alle :-)

http://www.youtube.com/watch?v=03zims6mOTo

  
  
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag ? den kan bli vår beste dag.




Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag ? den kan bli vår beste dag.



Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått!
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i morgen skal bli vår beste dag.

~Erik Bye~

 

 

 

Mistenksomhet og tillit

I følge norsk lov er man uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis jeg velger å se objektivt på det, så skal jeg jo innrømme at det i de fleste tilfeller er en god ordning.

I min personlige verden har det stort sett vært slik at alle rundt meg har vært skyldige inntil de har vist seg verdige min tillitt, uansett hva saken har omhandlet.

Min tidligere partner kalte meg en gang for Frk. Detektiv. For mange så var vel Nancy Drew en populær barndomshelt, og i så måte så burde jeg tatt kallenavnet som et kompliment, men jeg vet bedre...  Jeg vet at kallenavnet var en slengbemerkning fordi jeg har en egen evne til å observere og tilegne meg inntrykk om andre på "detektiv-vis".  Hvorvidt min evne til observasjon av detaljer er medfødt eller tillært, vites ikke, men at det har gitt meg både gleder og sorger er en kjennsgjerning.

Jeg liker å se på meg selv som en åpen person. En som har et åpent sinn mot sine medmennesker, og som ser løsninger fremfor problemer. Jeg vet at jeg ikke alltid klarer å leve etter dette "glansbildet", men jeg vet at jeg prøver. Det som i denne sammenheng trøbler meg noen ganger, er nettopp mine "detektivegenskaper". Jeg er naturlig mistenksom. Jeg velger ofte å si at jeg er positiv realist, men jeg vet at andre vil si at jeg i enkelte sammenhenger er negativ eller uberettiget mistenksom.

Erfaringsmessig så har jeg statistikken på min side. I mange sammenhenger hvor jeg har vært positiv realist (eller negativ/mistenksom om du vil), så har gjerne "enden på saken" påfallende ofte vært slik hodet mitt har analysert det til. På mange måter så er dette en god følelse, for det viser at jeg "leser" omgivelsene mine godt, og det gir meg derfor minimalt med overraskelser som kommer uventet på meg. På den annen side så har nok både et og annet medmenneske og en og annen sak fått unødvendige mye kritisk oppmerksomhet fra min side i jakten på "sannheten".

SÅ, "hvorfor er jeg sånn?", har jeg mange ganger tenkt...  Skyldes det som nevnt noe medfødt eller tillært? Eller er det en god blanding? Eller er det ene og alene et resultat av mine overgrepsopplevelser?

Jeg har jo mange grunner til å skylde på mine barndomsopplevelser, da både pappa, mamma og andre rundt meg ikke tok vare på meg slik de burde.Ingen oppdaget jo hva som skjedde... Eller hvis noen hadde mistanke, så var det i allefall ingen som gjorde noe med det...  Hvorfor skal jeg vise folk rundt meg tillit, når jeg har opplevd så store tillitsbrudd som jeg har gjort?  Kan jeg ene og alene legge skylden for min mistenksomhet på overgrepene jeg var utsatt for?

Selv har jeg ikke noe godt svar. Jeg vet at jeg innimellom velger nettopp å legge skylden på mine barndomsopplevelser, men jeg vet også at dette er en lettvint unnskyldning når det er vanskelig å stå i en sak som gjør at mistenksomheten min oppleves som noe negativt. Jeg vil jo så gjerne være positiv, og ikke minst kunne stole på mine omgivelser. Jeg har blitt mye flinkere til sistnevnte, og det er jeg stolt av. Jeg er derimot usikker på hvorvidt jeg vil forbedre meg på området. Uskikerheten skyldes ikke det at jeg ikke tror jeg kan, men det skyldes heller at jeg ikke vet om jeg vil...

Det er godt å stole på andre, men det er jammen godt å ha en innebygget hjelper som bidrar til å se ting i perspektiv, samt å spare meg selv for de store overraskelsene!

Mistenksomhet og tillit er egentlig to gode venner, og jeg er glad jeg har de begge i balansert tilstedeværelse!

 

 

Overgrepsfest

Er det bare jeg som reagerer på Dagbladets forside i går?

Vel og merke prøver jeg på mange områder å se det positive i mye av overgrepselendigheten, men "overgrepsfest" ble litt i meste laget for meg også...

De fikk sikkert solgt fryktelig mange flere aviser.... Spiller vel ingen rolle om noen "ble tråkket på tærne"....

Er media angrepet av pedohysteri?

Jeg ønsker å dele linken til denne bloggen, hvor jeg også har lagt inn en kommentar.

Her og nå vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller grine, for jeg er usikker på om forfatteren i det hele tatt har skrevet et seriøst ord, eller om det kun er skrevet for provokasjon.  Uansett; er det skrevet for å provosere, så vil det allikevel være opp til den som leser å skjønne det. Velger man å ta det skrevne ord for sannhet,  så håper jeg at vedkommende forfatter, og alle andre som er enige, etterhvert får seg en oppvekker som gjør at de får et annet syn på saken.

Generelt synes jeg det er en svært uheldig sammenblanding av forskjellig typer saker (pedofili, prostitusjon, porno ++),  På bakgrunn av det så finner jeg det vanskelig å ta enkelte utsagn, som jeg kunne vært enig i, seriøst .

Les gjerne kommentarene som følger innlegget!

http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2011/01/12/medias-pedohysteri/#comment-2285

 

 

Les mer i arkivet » September 2011 » August 2011 » Mars 2011
septemberlovetann

septemberlovetann

39, Oslo

Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår. (Wikipedia) Twitter: sptmbrlovetann

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits