Etter å ha lest forskjellige blogger, artikler osv opp gjennom årene, så har jeg inntrykk av at mange som har vært utsatt for overgrep lurer på om de skal fortelle partnere om hva de har vært utsatt for, samt hvordan de eventuelt skal gjøre det. Heller ikke her tror jeg at det finnes noe konkret fasitsvar, men jeg tror allikevel at det kan være noen løsninger som er bedre enn andre.
Selv så tror jeg at jeg siden tidlig i tenårene, på et eller annet tidspunkt, har fortalt flesteparten av mine kjærester/ faste partnere om min bakgrunn. Tilbakemeldinger og reaksjoner har absolutt vært forskjellige, men jeg kan ikke huske at jeg har angret på å ha fortalt det.
Den første kjæresten min som jeg åpnet meg for var 3- 4 år eldre enn meg, og jeg tror jeg var 14-15 år. Jeg mener å huske at jeg valgte å fortelle om det, fordi jeg ikke følte meg klar for å være fullstendig intim med han, noe han hadde større ønske om. Jeg husker ikke hva jeg sa, eller i hvilken situasjon jeg fortalte det, men indirekte så brukte jeg det litt for å sette en grense for hva jeg ville være med på av intimitet med han. Jeg husker derimot at jeg ikke fortalte hvem som hadde forbrutt seg på meg, men bare oppga en navnløs perifer bekjent av mine foreldre. Min daværende kjæreste reagerte med en form for sinne, og ville at jeg skulle si fra så han og noen kamerater kunne gi vedkommende en real omgang juling;-) Dette ble det selvfølgelig ikke noe av.
I etterkant av dette, så tror jeg ikke jeg har brukt min overgrepsbakgrunn for å beskytte meg mot intimitet. I allefall ikke som jeg kan huske. Jeg har vel heller gjort det motsatte... Fra jeg var i lovlig alder, og hadde min første "ordentlige" seksuelle opplevelse med min 7 år eldre kjæreste, så har jeg været relativt aktiv seksuelt sett. Det er mulig jeg hadde klart å telle de opp, men jeg tror hukommelsen ville svikte meg. Ja, det har kanskje blitt mange gjennom årenes løp, men det er ytterst få av opplevelsene jeg i etterkant har angret på.
I slutten av tenårene, og et godt stykke ut i tyveårene, så ble nok de mange sexopplevelsene brukt for å ta kontroll over egen kropp, i et forsøk på å bearbeide mine barndomsopplevelser. Jeg spilte bevisst på sex, og la heller ikke skjul på ønske om å eksperimentere på området. I en periode datet jeg en fyr som delvis praktiserte SM. Jeg var i begynnelsen av tyveårene og hadde ingen spesiell erfaring på området, annet en et par tilbakelagte opplevelser med håndjern, bind for øynene osv. hvor jeg var den som hadde kontrollen. Jeg ble aldri med på "de store SM-opplevelsene", men jeg husker at sexen generelt var mer hardhendt, og grensene mine ble stadig utfordret og flyttet. Jeg møtte til slutt veggen, og knakk fullstendig sammen, en dag jeg lå bundet i en form for fosterstilling, med armer bak på ryggen bundet til bena og blindet for øynene. Jeg begynte plutselig å skjelve og gråte, og hadde en form for panikkanfall. Min partner frigjorde meg umiddelbart, og jeg roet meg raskt ned. Opplevelsen var allikevel nok til at jeg sakte men sikkert avsluttet mitt forhold til han. Jeg fortalte han ikke hva jeg følte, eller at jeg satt det i sammenheng med overgrep jeg hadde vært utsatt for, men jeg visste med meg selv at jeg hadde presset grensene mine for langt og mistet kontroll. Jeg mener å huske at jeg hadde vanskelig for å forklare han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, og at det skyldtes at jeg følte meg litt "dum". Jeg hadde jo tross alt blitt med frivillig på dette, og jeg var blitt såpass voksen nå at det føltes feil å legge skylden på min bagrunn. Jeg valgte derfor å tie.
Fra midten av tyveårene og frem til for et drøyt år siden har jeg vært i fast forhold med 2 forskjellige partnere. Jeg var ferdig med eksperimenteringen min, og slo meg til ro med en trygg og god samboer. Han fikk vite om min bagrunn relativt tidlig i forholdet, men i god tid etter at vi var et etablert par. Jeg husker ikke hvordan jeg fortalte om det, men antar at det har kommet frem i en eller annen samtale vi hadde hvor det passet seg å fortelle om det. Jeg har ingen erindringer om hans reaksjon, men jeg vet jo at han ikke forkastet meg da vi bodde sammen i 5 år. Han var også den jeg var sammen med i den tiden jeg startet i terapi, og begynte å nøste opp i min bagrunn.
Min siste samboer fikk vite om det før vi ble et par. Vi var bekjente i forkant, og hadde flere gode samtaler bak oss, da vi en kveld kom inn på emnet. Jeg fortalte om min bagrunn, og hadde ingen problemer med å stå i den situasjonen til tross for at jeg følte at vårt bekjentskap var i ferd med å utvikle seg til å bli noe mer. Jeg husker at jeg tenkte at det kunne føre til at han "valgte meg bort", men dette skjedde altså ikke. Jeg hadde vel antagelig ikke fortalt dette såpass tidlig i et forhold dersom jeg ikke kjente han fra før, men nettopp fordi han kjente meg litt, så følte jeg meg trygg på å kunne fortelle. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet godt i gang med terapi, og følte meg trygg i min egen prossess med å bearbeide min bagrunn. Jeg var også bevisst på at min bakgrunn alltid ville være en del av meg, og dersom min fremtidige partner ikke kunne forholde seg til det, så var det heller ikke verdt å bruke tid på å utvikle forholdet. Min siste samboer er far til min sønn, og han har altså vært informert om min bakgrunn fra første stund. Vi har ikke pratet mye om emnet i etterkant, men han har allikevel vært forståelsesfull og vist en enorm respekt for mine valg, i og med at han under hele vårt forhold har omgått mine foreldre på en høyst normal måte. I skrivende stund så slår det meg at jeg aldri har takket han for det.... (...så det skal jeg prøve å gjøre når anledningen passer seg...)
Det siste drøye året har jeg hatt 3 seksualpartnere. Den første hadde jeg et forhold til i ca 4 måndeder, men jeg følte aldri at jeg ble godt nok kjent med han, ei heller anså jeg det som sannsynlig at det ville bli noe mer varig, så jeg hadde aldri i tankene å dele mine barndomsopplevelser med han. Nummer to var en two-nights-stand, og det sier seg vel selv at så private, personlige beretninger som min overgrepsbakrunn ikke hadde noe der å gjøre. Nummer tre hadde jeg kjent i drøye 2 måndeder før han fikk vite om min bagrunn. I løpet av de to månedene fikk vi raskt nær kontakt, og delte både humor og endel tanker om livet generelt. Det var bare et par uker i forkant av min "bekjennelse" at vårt forhold ble seksuelt. Jeg var derfor selvfølgelig noe spent på hvorvidt han ville "se" på meg annerledes i etterkant.
Konklusjon? Tja... Mine erfaringer er at det er viktig å fortelle om sin bakgrunn, men ikke til enhver potensiell partner, og ikke for tidlig i relasjonen. Jeg tror det er viktig å bli godt nok kjent til at man føler seg trygg på situasjonen, samt å være åpen for at reaksjonene kan være svært forskjellig fra hva du forventer. Det viktigste uansett er å være trygg på seg selv, slik at man i etterkant ikke sitter igjen og føler seg mindre verdt fordi partneren man valgte å åpne seg for ikke viste forståelse og valgte å snu ryggen til.
Takk til epione som minnet meg på mine egne opplevelser om dette temaet i sitt innlegg "skitten liten pike".
